Både i Norge, Europa og USA foregår det i dag en heftig debatt om migrasjon. Frontene i debatten er steile. Filmen Io Captitano gir båtflykningene i Middelhavet et menneskelig ansikt. Historien viser hvor grusomme mennesker kan være mot hverandre. Men den synliggjør også ekte medmenneskelighet og hvordan en ung gutt modnes og herdes gjennom motgang.

Seydou og Moussa er to sengalesiske 16-åringer som drømmer om en musikkarriere i Europa. For å komme seg dit er de avhengig av å betale menneskesmuglere og andre som kynisk utnytter dem. Reisen går med bil gjennom Mali. Deretter krysser de Sahara-ørkenen til fots og Middelhavet i båt.

Ikke alle overlever den strabasiøse reisen. Noen blir forlatt og overlatt til seg selv i Sahara-ørkenen. Seydou har et brennende ønske om å hjelpe, men kjenner på egen maktesløshet og fortvilelse. 

I Libya, blir de tatt til fange av den libyske mafiaen. De beslaglegger penger og fengsler og torturerer de som ikke kan betale.

De fleste 16-åringer ville ha bukket under i møte med slike utfordringer. Men det sterke båndet mellom de to fetterne Seydou og Moussa gjør at de klarer å holde motet oppe og ta vare på hverandre. Midt i all elendighet møter de også gode mennesker som er villige til å hjelpe, selv når deres eget liv er i fare.

Så venter en dramatisk båtreise. Seydou får ansvar for å styre båten som er overfylt med båtflyktninger. Han er redd, både for havet og det ansvaret som følger med. Men til slutt tar han mot til seg, han går inn i rollen som kaptein og fører sine medreisende trygt til havn i Italia. 

NB: Filmen passer primært til videregående, men aldersgrensen tillater visning på ungdomstrinnet. Filmen inneholder sterke scener som kan virke retraumatiserende på elever med migrasjons- og flyktningbakgrunn.