Filmen Tottori! - sommeren vi var alene fremstiller flere karakterer med psykiske lidelser/utfordringer, og kan derfor egnes til bruk opp mot fagfornyelsens tverrfaglige tema ”Folkehelse og livsmestring”. Disse karakterene kan være et godt utgangspunkt for en samtale rundt at det kan være like vanlig blant mennesker å ha psykiske utfordringer som fysiske utfordringer.
Jentenes mor er innlagt på et psykologisk behandlingssenter, og der møter de også en annen pasient (spilt av Kristoffer Joner, han som gir Billie lighteren sin). I skogen møter de den unge panfløytespillende mannen, som også sliter mentalt. Og på den øde gården bor en eldre dame som sannsynligvis er dement.
(Merk: Fremhevingen av dette tverrfaglige temaet til tross, som lærer må man være varsom med å gå for dypt inn i fagområdet psykologi, om man ikke har riktig faglig kompetanse.)
- Snakk sammen om jentenes mor. Hva får vi vite om hvordan hun er og hvordan hun har det? Hvorfor er hun på sykehus? Hvordan takler jentene og pappaen det at mammaen er syk?
- I skogen møter de en ung mann som sitter og spiller på en panfløyte. De ber han om hjelp, men han svarer at han har ”på en måte nok med å hjelpe seg selv” og at han ”prøver å finne seg selv”. Hva tror dere han mener med dette?
- I filmen går jentene seg vill i naturen. Senere sier Vega at den gamle dama på gården ”har gått seg vill i sitt eget hode”. Hva menes med dette? På hvilke måter skjønner jentene at den gamle dama ikke er helt frisk?
- Mange ganger i livet oppfører ikke hjernen vår seg slik vi helst vil. For eksempel har man lyst til å gå over en bro, men man tør ikke. Man krangler med søsken, selv om man vet man får vondt inni seg etterpå. Man kan bli skremt av mørket, selv om man egentlig vet at det er trygt rundt seg. Har dere flere eksempler? Er det vanlig at hjernen vår noen ganger ikke tenker slik vi helst vil den skal tenke? Er det mulig å gjøre noe for å få bedre kontroll over hvordan man tenker?